Avisa Telen, Notodden, fredag 22. mai 2020

Vi skrur klokka tilbake til vinterstid og kampen om kongemakten vinteren 1155-1156. Forfatteren Tor Bertel Løvgren tar i sin nye roman «Bueskytteren» oss direkte med inn i dramatikken som utspant seg i Heddal da Gregorius Dagsson flyktet mot Erling Skakkes gård og beskyttelse i Etne.

Vi rir oss med tillatelse til gjengivelse fra teksten rett inn i Heddal på den dramatiske reisen:

De bråvåknet

«Veien slynget seg videre nedover mot en vid dal, før den igjen klatret opp et par nye koller. Etter en tidlig non, var de på nytt sultne og kalde, men visste at det neppe ble mat før trekirken i Hitterdal kom til syne. Gregorius, som red fremst, ville nå fram til folk før natta falt på, men nå som skyggene åt seg inn på dem, var det vettløst å forhaste seg.

Oppe på en avsats hadde Orm (bror til Gregorius) overblikk over rekka av huskarer. Det kunne behøves, for flere av krigerne satt framoverbøyd over sadelen med hodet slengende fra side til side. De mente vel at hesten, med eller uten deres hjelp, fant fram på egen hånd.

      – Våkne! Se hvor du rir, mann! Har du sovnet, Gaute!

Da ei ny gruppe av etternølere var på høyde med høvdingen, hørtes et brak som etter et lynnedslag. Ei storvokst gran, tung av snø og svekket av alder og skade, brakk av. Stammen spjæret, og treet bikket over og dundret i marka midt mellom ridedyrene. Snøskya feide over skaret.

Rytterne bråvåknet av dvalen og strammet tømmene. Med nød og neppe fikk de stagget de firbente. Verre var det med Orm. Treet traff verken ham eller hesten, men dyret rygget redselslagen bakover. Ikke før bakbeina stampet på hella ytterst på utspringet, stanset den. Dagsønnen pustet lettet ut.

       – Hvor nær, hvor nær!

Et kuldegys gikk gjennom ham. Han kjenner dyret skli. Ene hoven finner ikke lenger feste på issvullen ute på fjellkanten. Så følger den andre hoven etter. Forbeina søker fortvilt etter feste, men det er for seint. Bakenden henger allerede utfor stupet, og idet snøføyka faller til ro, skimter mennene omrisset av mann og hest som forsvinner ned i avgrunnen.

     – Orm har falt utfor stupet! Orm har falt utfor stupet! Skriket brer seg gjennom flokken som ringer i vannet…

Flukten fra Kong Øystein

- Jeg har alltid vært opptatt av historie og ikke minst middelalderhistorien, sier 71-åringen fra Skien som har fått gleden av å bruke svartdølen, stavkirkeekseperten og vikingen Anders Rue Kvåle til å lage omslaget på hans siste bok.

     - Lendmannen Gregorius Dagsson fra daværende Skida red sammen med sine 90 huskarer inn i til Heddal. De flykter fra kong Øystein Haraldsson over til Etne i Hardanger vinterstid i 1156. Orm, ofte kalt Vatnorm er bror til Gregorius. Det var flere årsaker til at de valgte veien om Heddal som var en del av det gamle Grenland og Gregorius var lendemann med hovedsete der Klosterfossen dundret i elva.

Dramatikken var stor da Kong Øystein Haraldsson hadde brent ned Bratsberg gård rundt juletider i 1155. På flukten var det naturlig å dra gjennom Heddal fordi de da kom inn på en kjent slepe fra Rauland og over til Vestlandet, forteller Tor Bertel Løvgren om hvorfor Heddal ble en del av dramatikken.

- Jeg skriver i boka om en trekirke som hærmennene ser når de nærmer seg bygda. Den er mest sannsynlig ikke den nåværende stavkirken, men jeg regner med at det sto en mindre gårdskirke der opprinnelig. Antagelig tilhørte den hersen - altså storbonden - i bygda som jeg kaller Arnljot Raudsson. Raud-navnet er jo et lokalt kjent navn fra gammelt av, sier forfatteren som holder en korrekt, historisk tråd i romanen, men hvor det også skapes nye, varsomme tilpasninger knyttet til det en forfatter skal og må tillate seg i en roman.

Etegilde og prat i ørska

Vi går tilbake til teksten og ankommer storgården:

«Endelig framme på Arnljots gård, børstet mennene av seg og stavret stivfrosne inn i gildestua. Her flammet et knitrende bål, og tre tjenestekvinner hadde satt fram alt det gården hadde å by på. Billedvever prydet tømmerveggene, og Tord kjente igjen flere av framstillingene fra moren, Gunnhild. Langbordene var på det nærmeste ferdigdekket, og Dagsønnen ble anvist plass ved siden av høgsetet. I kveld stod plassen til Arnljot tom.

Da magene var fylt opp, og mjøden gjorde sin virkning, ble karene lystige. Den nagende uroen både for sine egne familier og Orms lagnad, hadde løsnet taket. Bare Gregorius satt fåmælt og stirret framfor seg, men løftet nå og da begeret mot mennene. Kunne de nyte denne stunden, samlet de krefter til strabasene som ventet. Det ville behøves, for allerede neste dag kunne været slå om og sinke ferden langsetter dalsøkkene…

(Noe senere):

«… Arnljot Raudsson fikk et bistert drag over ansiktet da han skjøv teppet unna og så ned på den sårede mannen. Vatnorm talte i ørska og ville utvilsomt verge seg mot en eller annen, men kraften var borte, og hver liten bevegelse fikk ham til å stønne. Gregorius' menn som hadde våket over ham, stirret spent på den nyankomne. De håpet han ville si at høvdingen kom til å stå det over, og slik kveike motet deres. Istedenfor ristet han på hodet.

       – Vi kan ikke ta ham med oss herfra før om ei ukes tid". 

Kampen om kongemakta

Men Orm ble aldri med, han var for skadet til det. Han ble «satt i hus» hos Arnljot og ferden gikk videre for Gregorius.

- Det er en spennende del av Norgeshistorien som er den røde tråden i denne romanen, sier Tor Bertel Løvgren, nærmest selvsagt bosatt i Gregorius Dagssons gate i Skien og nær nabo til Kryptkirken.

- Dette som utspiller seg denne vinteren er rein maktkamp hvor tre kongssønner kjemper om makten - alle med forskjellige mødre, Gregorius, Inge Krokrygg og Øystein. Gregorius måtte altså flykte fra Kong Øystein angrep Bratsberg gård, sier Tor Bertel - som har fått bistand fra lokale historikere i Heddal i lys av det Snorres saga, i en setning, har fortalt om flukten gjennom Heddal.

Den andre romanen i den planlagte trilogien er ikke bare spennende, den er også et tidsbilde på at det ikke var plass til demokrati i maktkampen.

Men de forlot ikke Orm Heddal - eller Hitterdal som det het den gang, for Gregorius menn kom tilbake til Heddal sommeren 1156: Vi sakser fra boka:

Muntert og alvorlig

«Han banket på døra til våningshuset. Det var Arnljot selv som åpnet. Da han trådte ut i sollyset, bredte et smil seg bak den veldige skjeggpryden.

– Det var på høy tid! Her har du satt fra deg bror din, og latt oss fore på slukhalsen! Jeg trodde du ville la oss alle sulte i hjel før du var tilbake.

– Å, med alt gullet på kistebunnen og stabburene fulle av korn og kjøtt, kunne du holdt veitsle for alle her i Hitterdal, året ut. Men si meg straks, hvordan er det med Orm? Arnljot dro seg i hakebusten og ble alvorlig og taus.

– Hva skal jeg si, sukket han. – Da vi kom til ham i vinter, tenkte jeg at mer død går det ikke an å være for den som er i live. Nå humper han omkring på trekrykka si med et skeivt bein og en ødelagt arm. Så langt jeg vet, feiler det ham ikke annet. Bare mer tverr enn før, tør jeg mene, noe jeg mest ikke trodde var mulig. Hug har han verken til mat eller prat, men, fortsatte han, og så fast på lendmannen, – om det er noen han stunder etter, så er det nok deg. De eneste han sitter på hella og drøser med, er småpiltene. Om vi andre nærmer oss, reiser han seg og hinker inn i stua si.

Selv om ordene om Orms tilstand bare bekreftet det han allerede fryktet, sank de tungt inn i ham. Gladelig ville han gitt gården sin i bytte mot å se broren uskadd.

– Jeg får rusle bort til ham og banke på...» «Framme ved døra vendte han seg om og nikket til Arnljot. – Når Bratsberg er bygd opp igjen, skal du få tilbake utleggene dine, og mer til, og ikke blir vårt vennskap mindre etter dette. Som for å si at det var godt nok som det var, smilte haulden godmodig tilbake…

Restene av bror din

– Så, du er kommet for å plukke opp restene av bror din? Gregorius ville til å svare, men fikk ikke fram en lyd.

      Lutrygget kreket Orm seg borttil langbenken ved trappa. Lendmannen fulgte etter og satte seg ved siden av ham.

– Det gjør meg inderlig vondt å se deg slik, bror, men langt bedre enn å ikke se deg i det hele tatt. Orm stirret taust framfor seg i noen stunder.

– Likesom med hesten min, der jeg lå nede i steinvelta, ønsket jeg at du hadde latt sverdet ditt forbarme seg over meg. Mang ei natt har jeg hatet deg fordi du lot meg leve. Ingen lagnad er verre enn å gå omkring som en vanskapning til jeg vakler i grava.

Oppfølger er på vei

Tor Bertel Løvgren (71) er levende opptatt av middelalderhistorien og har nettopp levert sin andre bok i en triliogi. Som en annerledes vei inn til 1100-tallets Norge, er også en nåtidsperson vevd inn i historien, for slik å belyse forskjeller og ulikheter i gammel og ny tid.

«Bueskytteren» er oppfølgeren av «Sverddrengen» som kom ut i 2018, og i løpet av 2021 forventes siste bind i trilogien med tittelen «Pilegrimen».

På tuftene til Erling Skakke

Tor Bertel Løvgren (71) frå Skien er i desse tider ute med bind 2 i trilogien om Tord Sigurdson, som reiser til Etne og Erling Skakke sin heim. I boka Bueskytteren får ein oppleva «Studla» på 1100-talet.

Grethe Hopland Ravn Avisa Grannar, Etne

Stødleplatået ligg spegla i sommarsol, og fjellformasjonen rundt ligg som han har gjort i tusenvis av år. Langs vegen som snor seg over dei gamle bondemarkene, traskar forfattar Tor Bertel Løvgren interessert og samlar inntrykk.

Ein gong i tida budde Erling Skakke akkurat her, og Løvgren let fantasien få fritt utspel; bygningar med lukt av tjæra tømmerveggar, hærmenn som øvde på stridsferdigheiter, og tenestefolk som dreiv hastig mellom stabbur, eldhus og skålebygg. Han ser det føre seg.

— Å besøka Etne var i seg sjølv over all forventning. Det var spennande å gå rundt på det som den gong blei kalla «Studla» og prøva å finna ut sånn nokolunde kor Erling Skakke sin gard var. Me fekk også koma inn i kyrkja. Det var flott. I tillegg trefte me på ei dame som lærte oss mykje om både terrenget og historia, seier Løvgren.

«Historia utviklar seg frå å vera ei lokal reise, til ei reise i store delar av Noreg» Tor Bertel Løvgren, forfattar

Besøker Erling Skakke

Det var sommaren for tre år sidan Løvgren besøkte Etne, og bakgrunnen var å samla informasjon til boka; Bueskytteren, som nyleg blei lansert, og som er andre boka i trilogien om Tord. Første bok i serien kom ut i 2018 hos Forlagshuset i Vestfold, og fekk namnet Sverddrengen.

Her får ein følgja to utgåver av hovudpersonen Tord med sine familiar i middelalderen og i notid. Tord Jonsson og hans indre konflikt i dei fredelege 1980-åra, og Tord Sigurdsson som er hugsar på Bratsberg gard i Skien under borgarkrigstida midt på 1100-talet, der lagnadane deira blir vove saman.

I kongsbrørne si strid, får lesarane blir med lendmannen Gregorius Dagsson og nitti krigarar, deriblant Tord Sigurdsson, som må flykta over Hardangervidda på vinterstid. Målet er Etne der dei håpar å få hjelp av Erling Skakke, men som ikkje er heime når dei kjem. I staden blir dei tatt imot av Kristin, og av henne får dei låna eit av Erling Skakke sine skip som dei kan bruka på veg til Bjørgvin, der Erling Skakke oppheld seg.

Tord Sigurdsson er godt opplært i kamp og våpenbruk, og har blitt ein fullgod bogeskyttar. Saman med Gregorius Dagsson og resten av krigarflokken, ror og seglar dei langskip til Bjørgvin, Nidaros, Viken og Bohuslän, der dei mest kjente sjøslaga i denne perioden av Noregs historie utspelar seg.

Bueskytteren er som forløparen, Sverddrengen, forteljinga frå to tidsverv som samtidig går parallelt. Tord Sigurdsson frå 1100-talet, og Tord Jonsson frå 1980-talet. Tord Jonsson opplever uforklarlege hendingar som knyt han til middelalderen.

Tilfeldig interesse

Tor Bertel Løvgren har brukt 12 år på trilogien, som i utgangspunktet er ferdig skriven. Tredjeboka Pilgrimen er nemleg også ferdig, men må gjennom redigering før den kjem ut på slutten av 2021.

— Det var litt tilfeldig at eg fekk interesse for dette stoffet. Då eg flytta til Skien og oppdaga at også denne byen hadde ein storheitsperiode på 1100-talet, oppdaga eg at ingen hadde særleg interesse for det. Her handlar alt om «byens store son», Henrik Ibsen, fortel Løvgren.

Då dei busette seg i Skien for 40 år sidan, budde familien svært nær der den store lendmannsgarden hadde stått, og ruinane etter ei gamal kryptkyrkje. Etterkvart som han lærte meir om historia til byen han budde i, berre «balla det på seg», og plutseleg var han ferdig med første boka.

— Historia utviklar seg frå å vera ei lokal reise, til ei reise i store delar av Noreg, og som i siste boka blir utvida til Europa og Midt-Austen, seier han.

To tidsepokar

At trilogien skulle vera frå to tidsepokar bestemte forfattaren seg for tidleg i prosessen. Ønsket om å skriva ein romanserie med eit blikk frå vår tid, og inn i den gamle tida var basert på fleire grunnar. Han ville spegla to veldig forskjellige tidsepokar mot kvarandre, og han ville sjå kva som var likt og kva som var forskjellig. Korleis ville tida og rammene påverka to personar som er nokså like kvarandre når dei utspelar seg i to tider?

Bøkene som er på nesten 500 sider kvar, blir gitt ut på Løvgren sitt eige forlag; Serubabel. Bøkene er å få kjøpt både som bundne bøker og e-bøker. Også i tredjeboka, Pilgrimen, blir Erling Skakke ein sentral person.

Sjølv om trilogien er fiktiv, er hendingar, fleire personar og historier henta frå det faktiske.

— Eg har prøvd å gi historia liv, tatt ut frå ein forfattar sine idear. Men alt om Kristin og Erling Skakke, og fiendskapen mellom Gregorius Dagsson og Erling Skakke er tatt frå den faktiske historia, seier Løvgren.