UTDRAG SVERDDRENGEN

Kapittel 1 Side 6-1

Han så Arne falle.

Som i sakte film svevde broren lydløst gjennom lufta. Bare det dumpe smellet idet han traff bakken og hodet som blødde, fortalte at dette grufulle faktisk skjedde. Da ambulansen kjørte bort, var Sverre, faren deres, kommet til. Men mannen verken ristet eller omfavnet ham. Redd så Tord opp i kalde, anklagende øyne. Selv nå, det samme kalde blikket.

– Tord er Tord. Slik oppsummerte den allestedsnærværende overlærer Samuelsen, en spinkel og gusten nikotinslave, samtalen med Anders, guttens nye klasseforstander. Den gamle pedagogen banket ut de siste rester av forkullet tobakk mot askebegeret, og den nyansatte, som hadde lyttet tålmodig på de omstendelige utlegningene hans, svarte pliktskyldig:

– Jovisst. Og med dette hadde eleven fått sin plass blant de spesielle.

Selv satt gutten under eiketreet i skolegården og tok fram den siste brødskiva fra matpakka si, lykkelig uvitende om at han var gjenstand for sjelegransking på kontoret ytterst til høyre i tredje etasje, vinduet han nå stirret opp mot.

Praten der inne var over. Dels fordi skoleklokka kimte, og dels fordi tegnet til oppbrudd var kommet, snadda som ble stappet ned i venstre brystlomme på den brunspettete tweedjakka. Plagget ingen kunne huske å ha sett Samuelsen uten.

Man trengte ikke være godt kjent i det usagtes mange smug og skjulesteder for å forstå at rektoren ikke ble riktig klok på denne eleven. Læreren, fri til å tolke utsagnet etter eget forgodtbefinnende, gikk fra møtet med en overbevisning om at Tord var født under en ugunstig stjernekonstellasjon. Væremåten i skoletimene ville siden bli bedømt ut fra dette perspektivet, og terskelen for pluss i margen ville bli høy.

Kapittel 3 Side 31–34

Tord gikk de siste skrittene opp trappa til portalen. Ei tørrgrein knakk under ene skoen. I dagslys ville han knapt merket det, men i stillheten som nå hvilte over det halvmørke landskapet, lød kneppet illevarslende. Orientert ut fra Vealøstårnets røde blink i nordøst, befant han seg utenfor gapet i vestmuren, hvor ei massiv eikedør en gang hadde voktet gudshuset mot inntrengere.

Der hvor gulvhellene i kirkeskipet tok slutt, strakte korets armer seg ut til begge sider. Ei trang, skrånende sjakt åpnet seg foran føttene hans. Noe ubestemmelig fikk ham til å nøle. Ble han iakttatt? Stod det ikke noen der inne og stirret på ham? – Tulling! Om han sa det mest til seg selv, eller det var for å skremme bort gjenferdet som han visste ikke stod der, var ikke lett å si. I disse omgivelsene kunne åpenbart all iboende redsel manifestere seg i hva det skulle være.

Sekvenser av drømmen første natta i firemannsboligen fløt opp som korker i bevisstheten. Tvilrådig ble han stående foran den kullsvarte, firkantede åpningen, og følelsen av at noe ondsinnet ruget i hjertet av krypten slapp ikke taket. − Hvorfor drar jeg ikke rett og slett hjem? Det eneste fornuftige vil være å se meg om i dagslys. Men han stod nå engang her.

Kapittel 4 Side 39–41

Tord er snart hjemme og ser engene ovenfor Børsesjø, en halv fjerdingsvei øst for Garpinkirken. Det kribler i kroppen. Blir han iakttatt? Uten å tenke over det, legger han hånda over sverdskjeftet. Det er første gang han bærer farens sverd på et oppdrag. Unggutten vender seg om i sadelen og skotter seg tilbake. Det er som han hele tida kjenner ei pil sitte i ryggen. Med ett skimter han omrisset av en mann og ei kvinne øverst på vollene mot vest. Han myser for å kunne se bedre, men nei, han ser ingen. Enda en gang lar han øynene sveipe over terrenget.

– De er borte, hvisker han til hesten og stryker den over halsen.

Dagen har tappet dem begge for krefter. Han alltid på vakt for ikke å bli overmannet av stimenn, og dyret for ikke å skli på glatte steiner. Ofte hadde han stoppet og stått skjult inne i småskogen for å lytte. Kom noen lurende på ham bakfra, ville han oppdaget det.

På ungsveinen venter kveldsverden, på den firbeinte gras og havre. − Ingen kan ha fulgt etter oss. Jeg er for kjent oppe i Luksefjell til å la meg overliste, er jeg ikke? Han stryker vallaken over manen som takk for turen.

− Det er ikke andre enn deg å drøse med, så jeg får ta til takke. Han løsner grepet om tømmene.

– Nå får du finne vei på egen hånd.

Tord går ned mot løa og bryggerhuset. Mor hans må få bud om at han er tilbake, dessuten skriker tarmene etter mat. Nede ved de to eldhusene er det fremdeles liv og røre. Unge kvinner bærer ut klesvasken, mens barna danser omkring beina deres. De napper til seg et plagg eller to, vifter dem foran vaskekonene og roper: − Fang meg, fang meg!

Da de ser Sverddrengens strenge mine, spakner de og skynder seg å levere klærne tilbake. Han nikker kort og ser overbærende på ungene, vel vitende om at det ikke var lenge siden han lekte seg slik han også, og at andre hadde sendt ham det samme blikket. De små ser avindsjukt etter sveinen der han går fra dem.

– Tenk å kunne hatt et slikt blankt, skinnende sverd!

Sigurdssønnen kvekker til idet han trår innenfor den lave døråpningen. Huld Jedvardsdatter, trellmøya som kom dit på våren, er på vei ut med en ladning nyvaskede klær. Et utrop slipper over leppene hennes da hun støter kurven hardt inn i sida hans. Han rødmer, og på nytt kjenner han det forbudte ønsket om å dra henne inntil seg.

− Ursäkt, stammer hun forlegen, og han får harket fram:

− Å, det var ikke din feil.

Han skotter ned på hendene hennes og liker det han ser. – Ennå er de hvite, tenker han, – og ikke røde og opphovnede som nevene til de eldre kvinnene. De som har stått krumbøyd og vasket og slått klær gjennom flere vintre.

Med en bred kjepp rører Gunnhild målbevisst klesbyltene rundt og rundt i det boblende vannet, og nå og da forsvinner hun i dampen som driver fra det svære karet. Som i ei badstue er det her inne, og svette renner av panna og den halvåpne bringa hennes. En særegen eim av aske, fett og urter fyller lufta, en eim han har kjent trygghet ved fra han var en pilt. To kvinner vrir opp tøyet og klasker det deretter mot den store, tykke bordplata ved sida av ildstedet.

Moren ser mellomfornøyd bort på ham, og han forstår hun har iakttatt møtet med Huld, og er oppgitt fordi sønnen gjør seg til overfor ei trellmøy. Men så smiler hun og utbryter:

− Ja, nå vil du vel til å ete, forsluken som du er. Dette arbeidet skulle vært gjort i dag tidlig, men husfrua ville det skulle bakes tynnbrød først, og så ble alt skiftet om til ingens beste. Med det været vi har nå, er det knapt klestørk å få, men hun får gjøre som hun synes best.

Det oppgitte uttrykket i ansiktet til moren har han sett før, og vet det betyr at hun ergrer seg over Sigrid, lendmannskona. – Etter alle disse årene er hun ennå ikke fullært! Det bor ingen husfrue i henne slik som i Ragnhild. Hvor mange ganger har han ikke hørt henne si det.

Gunnhild rekker staven til en litt eldre kvinne som kommer med tom kurv, klar for neste ladning.

− Ta denne du, Svea!

Kapittel 16 Side 216–217

Angeren skylte inn over ham. Lengselen etter, og godheten for Marie og Bjarte bråvåknet. Han var jo glad i dem! Hva annet hadde han å leve for? Kunne han bare gi opp? Hva var all bitterheten godt for? Miste Bjarte, Marie og den nye babyen som snart kom for å hilse på. Tanken var ikke til å holde ut. Var det ikke mulig å roe seg ned, forholde seg til realitetene? Ta tak i livet sitt, starte på nytt?

Episoder fra de første skoleårene, da han ble sendt på gangen for å ha forstyrret i timen, kom for ham. Han stod i enden av korridoren og stirret ut av vinduet, det med fire stekker i spredt ut som ei vifte. Han plasserte pekefingeren i det knudrete lille hullet i midten, og førte den langsetter hver og én av de sikk-sakk mønstrede sprekkene. Den ene sida av glasset stakk litt høyere opp enn den andre, og var han ikke forsiktig nok, endte ferden opp med ei rekke av bittesmå piplende bloddråper.

I motsetning til de fleste, håpet han at oppholdet ble av lang varighet. Straff var det jo ikke, heller noen minutters etterlengtet frihet. Sjelen ble sluppet løs, og kunne for noen øyeblikk sveve over fantasiens forlokkende landskap.

Hva hadde skjedd underveis mellom uskyldtidas vakre utsikt, og til stedet der han nå befant seg? Han kunne skreket høyt. Maktet han smerten uten å bæres av rusen? Han lente seg mot et tre. Der ba han, ba om hjelp.

Hvorfor gjorde han det? Regnet han med å få svar? Egentlig ikke. – De som tror på det, får tro for meg, tenkte han. – Kanskje de har erfart noe jeg ikke har oppdaget. Han tok beina fatt igjen og stanset ikke før han var ved hovedveien. Tord kikket seg rundt. – Lå ikke mørket like tett over høyda lenger?

Kapittel 22 Side 306–307

Krigerens bekymringer, sinne, glede og vemod finner rom i ham. Skipet ... mennene omkring ham på dekket ... Bratsberg ... Dagssønnene ... ferden til Bjørgvin. Alt han tidligere har lest blir nå sett innenfra, gjennom en annens liv og erfaringer.

Han visste det var Hallgrim som akkurat nå veivet ivrig med hånda som en hilsen fra «Hovundormen, der baugen skar seg ufortrødent gjennom det mørkeblåe vannet, alt mens skumvirvlene fløy langsetter bordgangene. Han kjente seg syk og elendig. Om det var bølgene eller situasjonen, eller de begge, fikk nå være det samme.

− Hvordan stod det til med Huld? Tanken fór gjennom hodet og fikk hjertet til å slå fortere. Suget etter henne hadde festnet seg i magen. Han lengtet etter å holde om den slanke midjen og kjenne de faste brystene mot kroppen sin. Likevel, det fantes også ei annen, Marie, et annet sted, ei annen tid. Bildene fra den tapte verden bakenfor kom og gikk.

Lendmannen tok over rorkulten da styresmannen måtte hjelpe til med å feste et kne som var i ferd med å løsne fra den øverste bordgangen. I det samme pekte den mest skjeggprydede av mennene inn mot et sund et stykke framfor – Portyrja! Da visste han i alle fall hvor de befant seg.

Kapittel 27 Side 369– 370

I de lange skyggene innunder et skur, ser Tord mot huset Vatnorm hadde talt med sveithøvdingen om. En mann med bue og et knytte piler i hånda kommer krypende over mønet. Med fritt utsyn over gården setter han seg på huk. Fælen ser Tord at Gregorius står udekket. Tida er for kort til å varsle, og å rope er fånyttes, for i tordenværet av skrik og våpengny, hører mennene knapt sine egne stemmer. Tord gjør klar sin egen bue og drar pusten dypt inn. Synerfra gården hjemme farer gjennom hodet. Blinker, halmdukker, suset fra tusen øvelsespiler.

Nå er det bare skytteren på hustaket, han med det rakede ansiktet og den rødkantete hjelmen, som står avtegnet på netthinna.

Hjertet til Sigurdssønnen slår med ett rolig. Hver fiber i kroppen kjenner leken og vet hva som skal til. Som i søvne sikter han, og lar den brynjebrytende pila fly, og ser at den skrår over gårdsrommet. Jo nærmere den kommer målet, jo langsommere synes den å ta seg fram. Tord er viss på at den kommer til å treffe. Hvorfor, vet han ikke. Det er bare slik.

– Har krigeren på andre sida også skutt? Lendmannen!

Tanken gjør ham oppskremt. Et nytt bilde males for øynene hans. Støttet til sverdet synker Gregorius i kne, som om han ber, før han velter over på sida. Tross larmen skjelner Tord smerteskriket til skytteren på taketog ser de hvite styrefjærene heve og senke seg i taktmed åndedrettet hans. Den unge fyren forsøker reise seg, men mister fotfestet, gjør kollbøtte og ruller utfor. Taus svever han ned mot den åpne plassen.

Tord snur seg skyndsomt om og retter blikket mot stedet der han sist så Gregorius. Ennå står han der!

Beina vil svikte under ham. Han har drept et menneske, nett som skrullingen Gunnleik hadde spådd. Først flammer en berusende følelse av seier og nyvunnet heder gjennom kroppen. Men der han står og stirrer bort på den livløse karen, veller angeren fram. Tenk om han bare var en svein på hans egen alder? Kroppen blir nummen. Han hadde tatt livet av sin neste. − Manndraper! Ordet slår likesom til ham på det vonde kinnet. Han bøyer seg framover og vrenger magen.

Kapittel 36 Side 481-482

Vardene var tent!

Ute i horisonten hadde ei usynlig hånd løftet en fakkel opp i morgendisen. Denne gangen nærmere. Så, ett til, og enda ett. Det siste alltid større enn det forrige. Nå visste alle at ute på det blåsorte havet stampet en samling skip seg fram. En flåte bare vind og strøm kunne sinke.

Tida var dyrebar. Så langt det gikk måtte hver ogen ta med seg det de trengte av mat, klær og kostbarheter. Kulde, snø og lange avstander ville sette ei grense for hva de fikk berget. Etter at Vikenkongens hær hadde herjet, ville ingenting stå igjen. Flere gråt høyt da de fikk høre hva som lå foran. Andre bannet og svor, og lovet død over Øystein. Men de fleste gikk bare fryktsomme omkring, og gamle menn og kvinner tenkte de neppe så vårsola igjen.

Huld holdt om Tord. Ingen makt, selv ikke Orm med all sin styrke, ville greid å rive henne vekk fra ham. Alt det gode hun hadde opplevd, syntes å være tapt, og minnene fra da hun og moren skyndet seg av sted fra gården i Vänern, vellet opp i henne.

– Jag er så redd, så redd, så redd ... Hun hikstet slik at ordene ikke lenger var til å forstå.

– Før sommeren er jeg tilbake. Tro på det. Hold fast på det!

Tord sa ikke mer, for åpnet han munnen på nytt, ville demningen inne i ham selv også briste. Han fikk være sterk og ikke dra henne med seg inn i de lange skyggene som dagen hadde kastet over ham.

Del denne siden