Hofund - Gjerpen Historielag skriver:

Våren 2020 ga Tor Bertel Løvgren ut den andre boka i sin trilogi om Tord som bodde på Bratsberg gård i middelalderen, og om Tord som bodde i samme området på 1980-tallet. På en finurlig måte klarer han å forene disse to karene, og vi følger både Tord Sigurdsson i hans liv som stridsmann for Gregorius Dagsson og kong Inge, og Tord Jonsson og hans familieliv på Lagmannshøgda i Skien.

Forfatteren viser stort kunnskapsnivå om middelalderen, og vi som har levd en stund, kjenner oss godt igjen i Skien på 80-tallet.

Den første boka om Tord, Sverddrengen, ble utgitt i 2018, og det er interessant å følge de to hovedpersonene i begge bøkene, men man behøver ikke å ha lest første bok for å ha utbytte av bok nr. 2. Bueskytteren kan kjøpes hos bokhandlerne, og hos forfatteren (tlf. 980 65656), den anbefales som julegave til historieinteresserte lesere.

Som Sverddrengen er Bueskytteren historien om Tord i nåtid og fortid. To ulike liv som flettes inn i hverandre på merkverdig vis. Alle fra 14 - 100 år kan ha stor glede av å lese denne boka. Og spesielt de som er interessert i lokalhistorie, tidlig middelalder og Norgeshistorie.

Den ansporer en hele tida til å dukke ned i Kongesagaene, oppslagsverk og historiebøker for å sjekke hva som faktisk skjedde. Og da finner man ut at det som blir beskrevet faktisk har skjedd!

Karakterene ikles levd liv, tanker, følelser og språk vi ikke kan være sikre på at er fakta, men heller ikke er feil i forhold til fakta.

Plutselig blir Gregorius Dagsson mer enn navnet på ei gate. Det blir en person med ansvar, dilemmaer og et stort hjerte som får følger for Norgeshistoriens gang. Dette settes opp i relieff mot nåtidas Tord med sin historie, sitt liv og sine dilemmaer og utfordringer som skildres med varme og forståelse. Språket som blir brukt, og hverdagen som blir beskrevet skiller de to, men kobler dem også sammen.

Boka formidler en grunntanke som stemmer overens med Sigrid Undsets uttalelse om at "sed og skikk forandres meget alt som tiderne lider, og menneskenes tro forandres, og de tenker annerledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager". God bok!

Hildegun Haukenes, hovedfag i litteratur

 Middelalder- og samtidsroman, bind 2. 

«En følelse av ikke å høre til i huset fulgte ham som en skygge. Marie var utvilsomt kona, og Bjarte og Hedvig barna de hadde sammen. Likevel var de likesom ikke hans virkelige familie. Den bodde et annet sted med lukt av tjærebredde tømmervegger, hærmenn som øvde på stridsferdigheter og tjenestefolk som drev hastig mellom stabbur, eldhus og skålebygg.»

Bueskytteren er som forløperen, Sverddrengen, fortellingen fra to tideverv som samtidig løper parallelt og veves inn i hverandre.

Vi følger Tord og Marie videre på ferden etter å ha flyttet fra Oslo til Skien i de fredelige 1980-årene, og krigeren og navnebroren Tord Sigurdsson på Bratsberg gård under kongsbrødrestriden midt på 1100-tallet.

Forholdene er skildret «nedenfra» gjennom disse to unge menn og deres familier, og «ovenfra» gjennom høvdinger og mektige kongsbrødres tanker og handlinger.

Tord Jonsson opplever, lik fortellingen i bind 1, uforklarlige begivenheter som binder ham til middelalderen, til Maries økende uro.

Huskaren Tord Sigurdsson går fra opplæring i kamp og våpenbruk til å bli en fullbefaren bueskytter. Sammen med Gregorius Dagsson og resten av krigerflokken, ror og seiler de langskip til Bjørgvin, Nidaros, Viken(Oslo) og Bohuslän, der de mest kjente sjøslagene i denne perioden av Norges historie utspiller seg. Snorres kongesagaer blir her en naturlig ingrediens i fortellingen. Det mest utfordrende, beskrevet i starten av boka, er likevel vinterflukten sammen med Gregorius’ nitti hærmenn over Hardangervidda.

Gjennom en medrivende skildring av krig og strabaser herdes den usikre, men reflekterte Tord Sigurdssons karakter, og for Tord Jonsson åpnes uventet en vei ut av barndomstraumet.

«Bjarte kom og tok hånda hans. Kan vi ikke snart se den store steinen, pappa? Jeg er ikke redd for den. Noe mykt og gråteferdig tok tak i Tord. Denne lille neven, så tillitsfull og overgitt, akkurat nå betydde den alt.»

Trilogien handler om prøvede vennskaps avgjørende betydning, tilhørighet og identitet. Hvem er vi dypest sett, uavhengig av tid, sted og omstendigheter? Er vi et produkt av tilfeldigheter, eller finnes det et lag av dypere mening i livet, selv når alt rundt oss er kaotisk og skremmende?

De nære livshistoriene til menneskene vi møter i Bueskytteren gir rom for ettertanke på flere plan, der beretningene fra epokene blir kledd i en tidsriktig språkdrakt.

Bokas historiske univers forsetter der den der den første slapp, og i løpet av 2021 forventes «Pilegrimen» utgitt, det tredje og siste bind i trilogien om Tord.

BUESKYTTEREN Tor Bertel Løvgren

Dette er den andre boken i trilogien om Tord Jonsson og Tord Sigurdsson. Tord Jonsson er gift med Marie og far til to små barn, Bjarte og Hedvig. De lever på Bratsberg på 1980-tallet. Tord Sigurdsson lever også på Bratsberg med en liten familie, men han er huskar hos den mektige lendmannen Gregorius Dagsson på 1100-tallet.

Forfatteren klarer å forene disse to ved at Tord Jonsson har en stor interesse for historie, og han drømmer seg tilbake til borgerkrigstida i Norge. Han lever seg inn i den andre Tords liv og tanker. For oss lesere kan «sceneskiftet» fra 1980-tallet til 1100-tallet av og til bli litt brå, og en må stoppe opp og tenke på «hvor en er», men en samler seg raskt pga. Løvgrens fine måte å uttrykke seg på, samt hans store kunnskapsnivå.

Forfatteren har stor kunnskap om middelalderens Norge og han er flink til å skildre hverdagsliv på Bratsberg gård og i Skida. Slagscener mellom kong Inges hær, med Gregorius Dagsson i spissen, og den unge Håkon Herdebreis menn blir levende skildret, og sitater fra Snorre Sturlassons «Heimskringla» er naturlig satt inn i teksten. De store begivenhetene er godt gjengitt, og en føler hele tiden at en tar del i livet til hærmennene og til gårdsfolket på Bratsberg. Forfatteren lar Gregorius´ eldste bror, Orm, bor på Bratsberg gård etter at han var utsatt for en alvorlig ulykke. Orm sliter med mørke tanker etter ulykken og går gjennom en indre kamp før han klarer å godta sin skjebne. Historisk sett vet man lite om Orm Dagsson, og hvem vet, kanskje han var bosatt sammen med Gregorius på Bratsberg?

Tord Jonsson fra 1980-tallets Bratsberg lever et rolig liv i ny-kjøpt bolig på Lagmannhøyda i Skien. Hans store interesse er middelalderens historie, og han legger ofte sine turer bort til kirkeruinene på Kapittelberget og til den gamle Gjerpen kirke. For en som bor i det samme området er det moro å følge med på turene. Denne Tord har også opplevd en ulykke i familien og det er lett å se parallellen mellom Gregorius´ bror Orms ulykke og Tords bror Arnes. Begge faller ned fra en skrent eller høy skråning, den ene dør, den andre bli krøpling. Tord lever med stor skyldfølelse for brorens død.

På slutten av boka skjer en stor, uventet begivenhet i Tord Jonssons liv. Denne gjør at en venter i spenning på fortsettelsen av fortellingen om ham i neste bok.

Forfatteren skildrer de to mennenes liv på en meget god måte. Det er ikke lett å legge fortellingen vekk. Den lever videre i tankene etter at en har lagt boka fra seg.

Torild Wølner Gundersen

Fra kapittel 12 i «Bueskytteren» av Tor Bertel Løvgren

Gregorius dro av sted uten følge, og tok leden de brukte under flukten. Nå var det snøbart, og kulde og blåst ville verken sinke eller kreve for mye av rytter og hest. Derfor bar det oppover liene i god fart. Rast unte han seg bare når hesten trengte til vann og hvile.

Da skyggene strakk seg lange, skimtes spiret av stavkirken. Istedenfor å ri rakt til Arnljots hus, bredte han ut sauefell og ullteppe nede ved Hitterdalselva. – Seint vil jeg ikke banke på og uroe dem, og i morgenlyset er mismot lettere å bære, avgjorde han for seg selv.

På sengeleiet ble han liggende og grunne på hva han skulle si Orm neste dag. Men hver setning fikk vinger, og fløy unna før han fikk fanget den. Om pilene plyst­ret om ham, gikk han rakt på, men nå gruet han seg slik ved tanken på møtet med broren at svetten rant.

Lendmannen våknet med et rykk. Uten å tenke, grep han om sverdskjeftet som på nettene bare lå en håndsbredd unna, og rullet seg rundt. – Var det ikke stemmer? Pekte en spydspiss mot hjertet hans? Som krigere flest var han på vakt overfor enhver uventet lyd, og lik en hare som lå trykket til bakken spratt han opp.

Der, noen skritt unna, stod en svein og ei lita jente med hver sine tomme vannbøtter. De hadde ikke oppdaget ham, da ingen hest var å se. Den hadde slitt seg i løpet av natta og beitet på andre sida av elva. Storøyde stirret de på den fremmede. Med tjafsete hår og et sverd i hånda, var han et skremmende skue.

Den vesle møya hylte, mens den tre–fire år eldre broren stod skjelvende ved siden av. Gregorius kjente seg skamfull, smilte fåret og kast­et våpenet fra seg.

– Ikke vær redde, barn, sa han så stillsomt han kunne. – Jeg trodde dere var illgjerningsmenn som ville rane meg. Jeg er ikke så farlig som dere kan hende tror, og vil dere ikke noe vondt.

Så satte han seg ned, smilte, og fant fram nevertina si.

   – Kom, lokket han vennlig, om dere deler av vannet med meg, skal jeg dele av nistematen med dere. Svein­en, som kunne være rundt ti vintre gammel, så ut til å ha kommet seg over den verste skrekken. Søsterens øyne var ennå blanke av tårer, og hun så vekselvis opp på broren og på den ukjente mannen.

   – Ikke rart dere ble redde. Like mye, vil jeg tro, som om en svartalv hoppet opp av jorda! Men kom nå og få flatbrød og ost, så skal jeg skjære opp skinke til dere etterpå. Nølende nærmet de seg, men ble stående på et par armlengders avstand.

Medfølende så han bort på dem. – To hjortekalver, som vil sette ut i samme øyeblikk de aner uråd, sa han inni seg.

Han rakte dem tynnbrødet, og sveinen gikk langsomt fram og nappet maten ut av hånda hans. Så trakk han seg tilbake, delte med søsteren, og førte henne med seg et lite stykke unna. Etter et par–tre runder bort til fremmedkaren kjente de seg tryggere, og til sist satt de på hver sin side av ham.

– Har dere noe navn, da?

– Jeg heter Ulv, og hun heter Alvhild.

– Det var fine navn, bemerket han, og nikket til dem. – Navnet mitt er Gregorius, og jeg kommer fra Skida. Vet dere hvor det er?

– Vi har ikke vært der, men jeg vet det er en by. Det bor en jarl med gullhjelm der.

– Det har jeg hørt også. Dagsønnen klappet Ulv på hodet og spurte:

– Da vet du sikkert hvor en skadd mann ved navn Orm, noen kaller ham Vatnorm, holder til?

Ungene pekte ivrig i retning av trekirken, og Ulv fortalte at han bodde på gården til Arnljot.

– Takk skal dere ha. Men hvor bor nå dere?

De snudde seg og nikket opp mot en liten plass på andre sida av elva.

– Dere skal få ri på hesten mens jeg leier den. Spanna kan dere sitte med i fanget. Han rullet sammen teppe og skinn, og plystret. Dyr­et løftet hodet og lyttet, men brydde seg ikke om det. Ikke før Gregorius smattet med tunga og rakte ut en neve saftig gras, lot den seg overtale, og skrittet verdig ned langs sandbanken før den vadet ut i den grunne elva.

Det lille følge beveget seg i retning av småbruket oppe på kollen. De små satt byrge oppå hesteryggen og var blitt så snakkesalige at den ene ikke kunne vente til den andre var ferdig.

Ulv tittet stadig bort på sverdet og bua til Gregorius, sistnevnte stukket inn i en skinnpose langsetter flanken på ridedyret.

– Jeg vil bli en fryktet kriger, opplyste han, men vendte blikket bort fordi han med ett ble forlegen over at han hadde brukt så store ord.

– Hadde jeg vært deg, ville jeg heller blitt bonde med åker og bufe. Ikke er det mye vinning i å drepe andre menn. Gutten ble rødkinnet og så ned.

– Jeg skal bare stride mot de onde, ikke de gode.

– Det er et bra forsett. Lendmannen klappet ham på armen. – Men lett er det ikke alltid å vite hvem som er hvem. Slikt forstår du bedre når du blir voksen. Eller kan hende ikke, la han tenksomt til.