Heime – ei reise attende til barndom og oppvekst i Hallingdal

– Jeg har nå lest boka fra perm til perm. TAKK. Har en far som forteller svært lite fra barndommen. Takket være deg har jeg nå fått et innblikk i en forsvunnet tid. Jeg har et hav av følelser etter å ha lest boka. Tusen takk for at du har gjort det mulig å få et innblikk. Birgitte B

– Jeg har kost meg boken din, du skriver så fengende at jeg bare ble sittende å lese i mange timer. Er ikke helt ferdig, men gleder meg til å ta fatt igjen. Elisabeth B

– Ble og veldig glad for å se boka di "Heime" Jeg gleder meg til å lese den, er veldig glad i å lese slike fortellinger/dokumentarer fra tidligere tider, og spesielt når det er om slike hverdagslige og enkle forhold som du tar for deg i boka. For meg så er det ikke nødvendig at innholdet handler om kjente folk og steder, det er veldig interessant å lese selv om jeg ikke kjenner folk og stedene. Og så er det så fint at boka var illustrert med så mange fine og koselige bilder, det gjør boka mye mer lettlest. Arvid R

– Boka di vart liggjande nokre dagar. Men ei natt eg gjekk litt til og frå i grisehuset, «klypte eg ho ut» og bladde gjennom den. Det var ei flott bok, god å halda i og god å bla i. I går kveld tok eg ho fram att og las ho. Du har gjort ein kjempejobb med å samla stoff og få det med på ulikt vis. Det var godt å lese om både far, mor, og alle dei andre. Alle og alt var omtala med respekt, innleving, undring og beundring. Både det som var godt og det som var mindre godt vart skreve om i posistive vendingar. Det er godt gjort! Etter kvart som boka tjukna til i venstre handa var det respekten for forfattaren som fekk den største plassen i tanken. Det er eit heilt og godt menneske som kan skrive om familien sin slik du gjer. Sigve B

– Jeg ville bare bla i boka di først, men ble sittende ved kjøkkenbordet i mange timer med den… Jorhild A

– Flott å lese historien om brødrene dine. Viktig at dette ble skrevet ned. Ingrid F

– Dette er virkelig en tidsreise!  Aud H

– Det er en bevegende historie du har skrevet. Journalist

– Nå har jeg lest ferdig boka di og den var utrolig fin. Imponert av alle dagboknotater og materiale du har fått for å dele alt dette. Fint å høre om gårds- og stølslivet og hvordan alle tok seg fram til fots og på sykkel. Gjorde også inntrykk at barna måtte trå til i ung alder. Lilli S

– Ellers må jeg si at jeg har kost meg veldig med boka «Heime». Godt skrevet, og med den ånden som gjennomsyrer boka! Full av respekt for tidligere generasjoners innsats og med mye kjærlighet til familie, slekt og gård. Slikt blir man glad av. Thor G 

– Boka di er bare en skatt, så interesant og velskrevet. Bør bli årets bestselger. Torill B

– Tusen takk for den fine boka du har skrive. Eg kosa meg i fleire kveldar med lesing. Det var som å åpne ei historiebok. Harald S

–  Fra USA: I did find a lady who is 97 that could read your book. There were some words that she did not know the meaning of, but it was to much to expect to sit and read for me all of it. I like the pictures and I can read the birth days. It is a well made book, so it will be around for years. Thank you! Kenneth T. North Dakota, US

– "Heime" er nettopp utlest med stor innlevelse i tekst og bilder. Det er berettelser med stor refleksjon, ekthet og respekt for de levde, kjære liv! Oppbyggingen av boken var også meget bra - du har gjort et imponerende arbeid! Gunhild H

– Forfatteren ga ut boka «Heime» i 2016 (nytt revidert opplag i 2017) til gode anmeldelser og varmende omtale. Et åpent og fint tilbakeblikk til en tid og en oppvekst, langt unna våre moderne tider i 2018. Her kan man enten mimre til egen oppvekst med andre hverdager enn i dag, eller få et godt innblikk i hvordan de tidligere generasjoner hadde det!  Siv, Norli Herkules

– Bakkebø var et mønsterbruk som satte spor etter seg. Ola og Hermund fikk være med på noe stort, skriver Kari-Margrete Rensel Løvgren i boka «Heime».

Tekst: Frøydis Bredeli Publisert: 03.07.2017 kl 00:00 Dalane Tidende, Egersund

Nylig presenterte forfatteren boka for Festsalens venner på Bakkebø. Venneforeningen med veteraner og funksjonærbarn som medlemmer, møtes fire ganger i året for å ta vare på historien til den tidligere sentralinstitusjonen. Dagny Sleveland, som jobbet på Bakkebø i 30 år, og datteren Aud Harriet Sleveland Olsen, er blant medlemmene. De er glade for forfatterbesøket og for boka, og de deler håpet om at historien ikke vil bli glømt.

Fyller ut bildet

Et helt kapittel i boka til Kari-Margrete Rensel Løvgren handler om brødrene hennes, Ola og Hermund. De ble født på Gol i 1943 og 1947 i en søskenflokk på sju, og kom til Bakkebø da de var henholdsvis fjorten og åtte år gamle. I 30 år bodde de der, helt til institusjonen ble lagt ned i 1989.

– Kapittelet om Ola og Hermund viser historien fra familiens og de pårørendes side, og det er et annet perspektiv som er interessant, og som fyller ut det store bildet om Bakkebø, sier Aud Harriet Sleveland Olsen. Ble nysgjerrig Kari-Margrete Rensel Løvgren forteller at arbeidet med boka gjorde henne nysgjerrig på livet til brødrene.

– Vi forsto hele tida at Bakkebø var et godt sted for dem. Likevel ville jeg finne ut mer. Flere institusjoner var aktuelle da det ble klart at Ola og Hermund ikke lenger kunne bo hjemme.

Så hva var det som gjorde at foreldrene våre valgte å sende dem til Bakkebø? På den tida hadde vi ikke bil, så Egersund lå veldig langt unna, minnes hun. Det viste seg at foreldrene delte visjonene til Bakkebøs grunnleggere om omsorg for psykisk utviklingshemmede.

Riktig visjon

– Visjonen var riktig, ifølge far. Han reiste hit og møtte Leiv Tveit. Og for far, som i tillegg til å drive fjellgården hjemme, også dro omkring som emissær, var dette med konfirmasjon viktig. Da det ble bestemt at de på Bakkebø skulle bygge ei kirke hvor elevene kunne konfirmeres på en søndag, var saken avgjort, selv om ventelista var lang. På den stod det 900 navn, forteller søsteren.

Rensel Løvgren sier at det var helt tilfeldig at hun fikk kontakt med, og etter hvert fikk møte, flere av dem som hadde jobbet med brødrene på Bakkebø. Selv bor hun i Skien, men for tre år siden jobbet hun på Grenland Folkehøgskole i Porsgrunn.

Fikk kontakt – Dit kom Per Sigurd Skadberg fra Eigerøy som elev. Bestemoren hans, Sigrunn Giil Skadberg, møtte jeg på avslutningsdagen, og via henne fikk jeg kontakt med tidligere Bakkebø-ansatte. Det var utrolig flott for meg som ville vite mer om livet til Ola og Hermund, sier hun. Høsten 2015 reiste hun så til Egersund og møtte mange som hadde kjent dem. Hun fikk bilder og fortellinger og kunne fylle ut kapitlet om brødrene.

Flyttet hjem

Etter HVPU-reformen flyttet Ola og Hermund til hjemkommunen og bodde på Gurihaugen. – Det var veldig fint for mor som da fikk ta igjen noe av det tapte samværet med guttene sine, sier hun. Hermund er nå død, men Ola lever. Han og moren fikk oppleve å bo nær hverandre på omsorgssenteret før hun døde i 2009.

– Det var som om en del av det store savnet gjennom det lange familielivet ble gjenopprettet. Men i hele Bakkebø-tida visste vi at brødrene hadde det godt, understreker hun.

Takknemlig søster

– Nå har jeg fått presentert boka for Festsalens venner. Jeg er veldig takknemlig. Det ble en sterk opplevelse både for dem og for meg, sier Rensel Løvgren. Hun ønsker å takke veteranene, ikke bare for omsorgen for hennes to brødre, men for hundrevis av andre Bakkebø-barn som også fikk omsorg og trygghet av en engasjert stab.

– Til slutt håper jeg at Bakkebøs historie aldri blir glemt, men tvert imot løftet fram. Hjertelaget og innsatsen de ansatte gjorde for de psykisk utviklingshemmede der gjennom 40 år fortjener det, sier hun.