Dette er første bok i trilogien om Tord, Tord som rundt 1980 bosetter seg sammen med sin kone Marie i  Gregorius Dagssonsgate ut mot Borgestad i Skien. Etter hvert får de to barn. Forfatteren beskriver en families hverdagsliv på 1980-tallet, med vansker og gleder, hvordan økonomien etterhvert blir bedre, og hvordan de da tilegner seg bil og diverse hjelpemidler i huset. Dette er veldig kjent for oss som etablerte oss på denne tiden. Det blir også veldig nært og kjent for en innfødt Skiensborger når forfatteren beskriver steder og bygninger der en selv har vanket hele livet.

Det som skiller Tord fra mange andre, er hans store interesse for middelalderens historie. Allerede som helt ny innflytter i Skien begynner han å undersøke de historiske stedene i byen, som kryptkirken på Bratsberg, nonneklosteret på Gimsøy og kirken på Hakastein. Han leser Snorres Heimskringla og alt han kan komme over av historie fra middelalderen. Når han da også bor i gata som er oppkalt etter den store lendmannen på 1100- tallet, Gregorius Dagsson, lever han seg inn i livet på Bratsberg gård.

Vi får høre om en annen Tord, Tord Sigurdsson, den unge sverddrengen som levde på Bratsberg under Gregorius’ og Orms beskyttelse. Forfatteren har satt seg godt inn i middelalderens dagligliv, skildrer livet på Bratsberg gård, livet i Skida, folks forhold til kristendom og klosteret og Baugeid Dagsdatter og ikke minst Gregorius’ og Orms posisjon. Vi hører om hvordan de ruster seg til krig og med to langskip reiser til Bjørgvin for å støtte kong Inge Krokrygg i kampen mot brødrene Sigurd Munn og Øystein.

Forfatteren klarer på en underfundig måte å få Tord Jonsson fra 1980-tallets Skien til å bli samme person som Tord Sigurdsson fra 1100-tallets Skida. 

Løvgren er en dyktig stilist, samtaler og beskrivelser fra middelalderen blir skrevet på en måte som man finner i islandske beskrivelser, og i skildringene fra 1980-tallet kjenner en igjen ordbruk fra denne tida.

Dette er absolutt en bok jeg kan anbefale, den fenger en som er interessert i historie, og det er vanskelig å legge boka fra seg. Jeg ser fram til å lese de neste bøkene i trilogien!

                                                                                                   Torild Wølner Gundersen

Kapittel 1 Side 6-7

Han så Arne falle.

Som i sakte film svevde broren lydløst gjennom lufta. Bare det dumpe smellet idet han traff bakken og hodet som blødde, fortalte at dette grufulle faktisk skjedde. Da ambulansen kjørte bort, var Sverre, faren deres, kommet til. Men mannen verken ristet eller omfavnet ham. Redd så Tord opp i kalde, anklagende øyne. Selv nå, det samme kalde blikket.

– Tord er Tord. Slik oppsummerte den allestedsnærværende overlærer Samuelsen, en spinkel og gusten nikotinslave, samtalen med Anders, guttens nye klasseforstander. Den gamle pedagogen banket ut de siste rester av forkullet tobakk mot askebegeret, og den nyansatte, som hadde lyttet tålmodig på de omstendelige utlegningene hans, svarte pliktskyldig:

– Jovisst. Og med dette hadde eleven fått sin plass blant de spesielle. Selv satt gutten under eiketreet i skolegården og tok fram den siste brødskiva fra matpakka si, lykkelig uvitende om at han var gjenstand for sjelegransking på kontoret ytterst til høyre i tredje etasje, vinduet han nå stirret opp mot. Praten der inne var over. Dels fordi skoleklokka kimte, og dels fordi tegnet til oppbrudd var kommet, snadda som ble stappet ned i venstre brystlomme på den brunspettete tweedjakka. Plagget ingen kunne huske å ha sett Samuelsen uten.

Man trengte ikke være godt kjent i det usagtes mange smug og skjulesteder for å forstå at rektoren ikke ble riktig klok på denne eleven. Læreren, fri til å tolke utsagnet etter eget forgodtbefinnende, gikk fra møtet med en overbevisning om at Tord var født under en ugunstig stjernekonstellasjon. Væremåten i skoletimene ville siden bli bedømt ut fra dette perspektivet, og terskelen for pluss i margen ville bli høy.

Kapittel 3 Side 31–34

Tord gikk de siste skrittene opp trappa til portalen. Ei tørrgrein knakk under ene skoen. I dagslys ville han knapt merket det, men i stillheten som nå hvilte over det halvmørke landskapet, lød kneppet illevarslende. Orientert ut fra Vealøstårnets røde blink i nordøst, befant han seg utenfor gapet i vestmuren, hvor ei massiv eikedør en gang hadde voktet gudshuset mot inntrengere.

Der hvor gulvhellene i kirkeskipet tok slutt, strakte korets armer seg ut til begge sider. Ei trang, skrånende sjakt åpnet seg foran føttene hans. Noe ubestemmelig fikk ham til å nøle. Ble han iakttatt? Stod det ikke noen der inne og stirret på ham? – Tulling! Om han sa det mest til seg selv, eller det var for å skremme bort gjenferdet som han visste ikke stod der, var ikke lett å si. I disse omgivelsene kunne åpenbart all iboende redsel manifestere seg i hva det skulle være.

Sekvenser av drømmen første natta i firemannsboligen fløt opp som korker i bevisstheten. Tvilrådig ble han stående foran den kullsvarte, firkantede åpningen, og følelsen av at noe ondsinnet ruget i hjertet av krypten slapp ikke taket. − Hvorfor drar jeg ikke rett og slett hjem? Det eneste fornuftige vil være å se meg om i dagslys. Men han stod nå engang her.

Kapittel 4 Side 39–41

Tord er snart hjemme og ser engene ovenfor Børsesjø, en halv fjerdingsvei øst for Garpinkirken. Det kribler i kroppen. Blir han iakttatt? Uten å tenke over det, legger han hånda over sverdskjeftet. Det er første gang han bærer farens sverd på et oppdrag. Unggutten vender seg om i sadelen og skotter seg tilbake. Det er som han hele tida kjenner ei pil sitte i ryggen. Med ett skimter han omrisset av en mann og ei kvinne øverst på vollene mot vest. Han myser for å kunne se bedre, men nei, han ser ingen. Enda en gang lar han øynene sveipe over terrenget.

– De er borte, hvisker han til hesten og stryker den over halsen.

Dagen har tappet dem begge for krefter. Han alltid på vakt for ikke å bli overmannet av stimenn, og dyret for ikke å skli på glatte steiner. Ofte hadde han stoppet og stått skjult inne i småskogen for å lytte. Kom noen lurende på ham bakfra, ville han oppdaget det.

På ungsveinen venter kveldsverden, på den firbeinte gras og havre. − Ingen kan ha fulgt etter oss. Jeg er for kjent oppe i Luksefjell til å la meg overliste, er jeg ikke? Han stryker vallaken over manen som takk for turen. − Det er ikke andre enn deg å drøse med, så jeg får ta til takke. Han løsner grepet om tømmene. – Nå får du finne vei på egen hånd.

Tord går ned mot løa og bryggerhuset. Mor hans må få bud om at han er tilbake, dessuten skriker tarmene etter mat. Nede ved de to eldhusene er det fremdeles liv og røre. Unge kvinner bærer ut klesvasken, mens barna danser omkring beina deres. De napper til seg et plagg eller to, vifter dem foran vaskekonene og roper:

− Fang meg, fang meg!

Da de ser Sverddrengens strenge mine, spakner de og skynder seg å levere klærne tilbake. Han nikker kort og ser overbærende på ungene, vel vitende om at det ikke var lenge siden han lekte seg slik han også, og at andre hadde sendt ham det samme blikket. De små ser avindsjukt etter sveinen der han går fra dem. – Tenk å kunne hatt et slikt blankt, skinnende sverd!

Sigurdssønnen kvekker til idet han trår innenfor den lave døråpningen. Huld Jedvardsdatter, trellmøya som kom dit på våren, er på vei ut med en ladning nyvaskede klær. Et utrop slipper over leppene hennes da hun støter kurven hardt inn i sida hans. Han rødmer, og på nytt kjenner han det forbudte ønsket om å dra henne inntil seg.

− Ursäkt, stammer hun forlegen, og han får harket fram:

− Å, det var ikke din feil. Han skotter ned på hendene hennes og liker det han ser. – Ennå er de hvite, tenker han, – og ikke røde og opphovnede som nevene til de eldre kvinnene. De som har stått krumbøyd og vasket og slått klær gjennom flere vintre.

Med en bred kjepp rører Gunnhild målbevisst klesbyltene rundt og rundt i det boblende vannet, og nå og da forsvinner hun i dampen som driver fra det svære karet. Som i ei badstue er det her inne, og svette renner av panna og den halvåpne bringa hennes. En særegen eim av aske, fett og urter fyller lufta, en eim han har kjent trygghet ved fra han var en pilt. To kvinner vrir opp tøyet og klasker det deretter mot den store, tykke bordplata ved sida av ildstedet.

Moren ser mellomfornøyd bort på ham, og han forstår hun har iakttatt møtet med Huld, og er oppgitt fordi sønnen gjør seg til overfor ei trellmøy. Men så smiler hun og utbryter: − Ja, nå vil du vel til å ete, forsluken som du er. Dette arbeidet skulle vært gjort i dag tidlig, men husfrua ville det skulle bakes tynnbrød først, og så ble alt skiftet om til ingens beste. Med det været vi har nå, er det knapt klestørk å få, men hun får gjøre som hun synes best.

Det oppgitte uttrykket i ansiktet til moren har han sett før, og vet det betyr at hun ergrer seg over Sigrid, lendmannskona. – Etter alle disse årene er hun ennå ikke fullært! Det bor ingen husfrue i henne slik som i Ragnhild. Hvor mange ganger har han ikke hørt henne si det. Gunnhild rekker staven til en litt eldre kvinne som kommer med tom kurv, klar for neste ladning. − Ta denne du, Svea! 

Kapittel 16 Side 216–217

Angeren skylte inn over ham. Lengselen etter, og godheten for Marie og Bjarte bråvåknet. Han var jo glad i dem! Hva annet hadde han å leve for? Kunne han bare gi opp? Hva var all bitterheten godt for? Miste Bjarte, Marie og den nye babyen som snart kom for å hilse på. Tanken var ikke til å holde ut. Var det ikke mulig å roe seg ned, forholde seg til realitetene? Ta tak i livet sitt, starte på nytt?

Episoder fra de første skoleårene, da han ble sendt på gangen for å ha forstyrret i timen, kom for ham. Han stod i enden av korridoren og stirret ut av vinduet, det med fire stekker i spredt ut som ei vifte. Han plasserte pekefingeren i det knudrete lille hullet i midten, og førte den langsetter hver og én av de sikk-sakk mønstrede sprekkene. Den ene sida av glasset stakk litt høyere opp enn den andre, og var han ikke forsiktig nok, endte ferden opp med ei rekke av bittesmå piplende bloddråper. I motsetning til de fleste, håpet han at oppholdet ble av lang varighet. Straff var det jo ikke, heller noen minutters etterlengtet frihet. Sjelen ble sluppet løs, og kunne for noen øyeblikk sveve over fantasiens forlokkende landskap.

Hva hadde skjedd underveis mellom uskyldtidas vakre utsikt, og til stedet der han nå befant seg? Han kunne skreket høyt. Maktet han smerten uten å bæres av rusen? Han lente seg mot et tre. Der ba han, ba om hjelp. Hvorfor gjorde han det? Regnet han med å få svar? Egentlig ikke. – De som tror på det, får tro for meg, tenkte han. – Kanskje de har erfart noe jeg ikke har oppdaget. Han tok beina fatt igjen og stanset ikke før han var ved hovedveien.

Tord kikket seg rundt. – Lå ikke mørket like tett over høyda lenger?

Kapittel 22 Side 306–307

Krigerens bekymringer, sinne, glede og vemod finner rom i ham. Skipet ... mennene omkring ham på dekket ... Bratsberg ... Dagssønnene ... ferden til Bjørgvin. Alt han tidligere har lest blir nå sett innenfra, gjennom en annens liv og erfaringer.

Han visste det var Hallgrim som akkurat nå veivet ivrig med hånda som en hilsen fra «Hovundormen, der baugen skar seg ufortrødent gjennom det mørkeblåe vannet, alt mens skumvirvlene fløy langsetter bordgangene. Han kjente seg syk og elendig. Om det var bølgene eller situasjonen, eller de begge, fikk nå være det samme.

− Hvordan stod det til med Huld? Tanken fór gjennom hodet og fikk hjertet til å slå fortere. Suget etter henne hadde festnet seg i magen. Han lengtet etter å holde om den slanke midjen og kjenne de faste brystene mot kroppen sin. Likevel, det fantes også ei annen, Marie, et annet sted, ei annen tid. Bildene fra den tapte verden bakenfor kom og gikk. Lendmannen tok over rorkulten da styresmannen måtte hjelpe til med å feste et kne som var i ferd med å løsne fra den øverste bordgangen. I det samme pekte den mest skjeggprydede av mennene inn mot et sund et stykke framfor – Portyrja! Da visste han i alle fall hvor de befant seg.

Kapittel 27 Side 369– 370

I de lange skyggene innunder et skur, ser Tord mot huset Vatnorm hadde talt med sveithøvdingen om. En mann med bue og et knytte piler i hånda kommer krypende over mønet. Med fritt utsyn over gården setter han seg på huk. Fælen ser Tord at Gregorius står udekket. Tida er for kort til å varsle, og å rope er fånyttes, for i tordenværet av skrik og våpengny, hører mennene knapt sine egne stemmer. Tord gjør klar sin egen bue og drar pusten dypt inn. Synerfra gården hjemme farer gjennom hodet. Blinker, halmdukker, suset fra tusen øvelsespiler.

Nå er det bare skytteren på hustaket, han med det rakede ansiktet og den rødkantete hjelmen, som står avtegnet på netthinna. Hjertet til Sigurdssønnen slår med ett rolig. Hver fiber i kroppen kjenner leken og vet hva som skal til. Som i søvne sikter han, og lar den brynjebrytende pila fly, og ser at den skrår over gårdsrommet. Jo nærmere den kommer målet, jo langsommere synes den å ta seg fram. Tord er viss på at den kommer til å treffe. Hvorfor, vet han ikke. Det er bare slik.

– Har krigeren på andre sida også skutt? Lendmannen! Tanken gjør ham oppskremt. Et nytt bilde males for øynene hans. Støttet til sverdet synker Gregorius i kne, som om han ber, før han velter over på sida. Tross larmen skjelner Tord smerteskriket til skytteren på taketog ser de hvite styrefjærene heve og senke seg i taktmed åndedrettet hans. Den unge fyren forsøker reise seg, men mister fotfestet, gjør kollbøtte og ruller utfor. Taus svever han ned mot den åpne plassen.

Tord snur seg skyndsomt om og retter blikket mot stedet der han sist så Gregorius. Ennå står han der! Beina vil svikte under ham. Han har drept et menneske, nett som skrullingen Gunnleik hadde spådd. Først flammer en berusende følelse av seier og nyvunnet heder gjennom kroppen. Men der han står og stirrer bort på den livløse karen, veller angeren fram. Tenk om han bare var en svein på hans egen alder? Kroppen blir nummen. Han hadde tatt livet av sin neste. − Manndraper! Ordet slår likesom til ham på det vonde kinnet. Han bøyer seg framover og vrenger magen.

Kapittel 36 Side 481-482

Vardene var tent! Ute i horisonten hadde ei usynlig hånd løftet en fakkel opp i morgendisen. Denne gangen nærmere. Så, ett til, og enda ett. Det siste alltid større enn det forrige. Nå visste alle at ute på det blåsorte havet stampet en samling skip seg fram. En flåte bare vind og strøm kunne sinke.

Tida var dyrebar. Så langt det gikk måtte hver ogen ta med seg det de trengte av mat, klær og kostbarheter. Kulde, snø og lange avstander ville sette ei grense for hva de fikk berget. Etter at Vikenkongens hær hadde herjet, ville ingenting stå igjen. Flere gråt høyt da de fikk høre hva som lå foran. Andre bannet og svor, og lovet død over Øystein. Men de fleste gikk bare fryktsomme omkring, og gamle menn og kvinner tenkte de neppe så vårsola igjen.

Huld holdt om Tord. Ingen makt, selv ikke Orm med all sin styrke, ville greid å rive henne vekk fra ham. Alt det gode hun hadde opplevd, syntes å være tapt, og minnene fra da hun og moren skyndet seg av sted fra gården i Vänern, vellet opp i henne.

– Jag er så redd, så redd, så redd ... Hun hikstet slik at ordene ikke lenger var til å forstå. – Før sommeren er jeg tilbake. Tro på det. Hold fast på det! Tord sa ikke mer, for åpnet han munnen på nytt, ville demningen inne i ham selv også briste. Han fikk være sterk og ikke dra henne med seg inn i de lange skyggene som dagen hadde kastet over ham.

- I dag leste jeg siste siden i boka. For en kjempejobb du har gjort Tor Bertel. Enormt! Her er masse historisk arbeide som kommer til å leve lenge.

- Skildringene dine er fantastiske! Leseren går nesten rundt på Bratsberg som om han hører til der. Håper jeg kan få være med deg og se Kapitelkirkens ruiner en dag.

- Du har en enorm kapasitet som greier å bygge opp alle de nødvendige og ofte detaljerte forestillingene som trengs for å beskrive livet på 1100-tallet.

- Med dine beskrivelser har du virkelig gitt kjøtt og blod og liv til en fortelling som jeg personlig setter veldig pris på å få ta del i.

- Jeg føler meg virkelig beriket som har fått lest begynnelsen på denne fortellingen og gleder meg til fortsettelsen. De neste 2 bindene er hermed bestillt.

Historiker fra sørvestlandet

Mer info:

Tre forfattere fra Telemark

Lørdag 10. november kl 12: Norli Arkaden, Skien

Lørdag 22. november kl 12: Notabene Lietorvet, Skien

Lørdag 24. november kl 12: ARK, Herkules, Skien

Fredag 30. november Markedsdag Gulsetsenteret

Lørdag   1. desember kl 12:  Norli Amfi, Larvik

Søndag  2. desember kl 11-17: Julemarked  Brekkeparken, Skien

Lørdag 15. desember Markedsdag Gulsetsenteret                                                     

Sverddrengen er 10 på topp - nr. 6 - blant forlagets solgte bøker i oktober :)

Tor Bertel Løvgrens skjønnlitterære debut, middelalderromanen "Sverddrengen" som ble gitt ut på Lyst forlag for et par uker siden, har allerede fått stor oppmerksomhet både lokalt og nasjonalt.

Jernalderhuset Århus Gård, Skien: Nærmere 50 venner, familie og historieintresserte var møtt opp til boklanseringen av "Sverddrengen" som fant i Skien mandag 17. september.

En perfekt ramme for "høytidligheten", var den samstemte tilbakemeldingen fra de mange frammøtte. 

Det blafret i faklene. Over 50 tilhørende satt lydhøre på skinnfellene sine, drakk kokekaffe og gomlet på matpakker med påskriften ”Sverdrengen”. Oppe i høysetet satt forfatteren selv: Tor Bertel Løvgren.

Boka ”Sverdrdrengen” kunne vel ikke lanseres på et bedre sted enn nettopp jernaldergården Århus i Skien. På tiden da handlingen foregår het byen Skida og forfatteren tar leseren med seg inn i en tid småkongene i Norge er i enda en borgerkrig.

Forfatteren forklarer: – Navnet ”Sverddrengen” får hovedpersonen fordi han skal læres opp til krig, han trenes og utfordres på lik linje som soldatene i dagens Telemarksbataljon. Løvgren innrømmer å ha jobbet med Sverddrengen i minst ti år. Tittelen har vært med ham hele veien og planen er at det skal bli en triologi.

En eldre kar i salen ønsker seg allerede del to og tre. – Jeg er over 80 år, smiler ham, når kan jeg vente meg de neste bøkene?

Tor Bertel svarer med samme mynt. Han er pensjonist selv, men lover at de neste bøkene så å si er klare. Ja, legger forfatteren til: – Så sant hovedpersonene ikke finner på noen sprell og gjør noe som jeg ikke helt kan styre.

Ikke usannsynlig er det karakteren Tord som Løvgren sikter til her. Tord er en filosofisk kar som lever på 1980-tallet, men har en tendens til å forsvinne inn i egne tanker. Er det ikke også slik at han forsvinner inn i en annen tid? Kan det henge sammen slik at han virkelig har levd på middelalderen? At de to tidene møtes i ham?

Under seansen leste forfatteren selv fra boka si. Også kona Kari-Margrete Rensel Løvgren, avlastet ham og ga publikum smakebiter og spennende scener fra romanen og koplet på det viset nåtid opp mot både det pastellfargede 1980-tallet og den mørke middelalder.

– Om jeg har fått disse tidsskiftene til, er det opp til leseren å bestemme, sier Tor Bertel beskjedent, men må smile i barten når bokbadet er over og gjestene stiller seg i kø for signatur.

Stemningsfull og tidsriktig blokkfløytespill av Helge Carlsen setter en musikalsk spiss på den høytidelige seremonien.

Det blafrer i faklene. Det blir en kaffekopp til. Og en til. Svart bålkaffe. Tykklefse og havrekjeks. En ekte kjøttsuppe kommer på bordet, - ikke minst er det en kveld for lærerik historisk, kulturell og litterær føde. 

Dette innlegget ble skrevet september 2018 av admin Forlagshuset Vestfold.

Middelalderroman - med en nåtidsroman vevd inn i historien.

Forfatter: Tor Bertel Løvgren

Vi skriver tidlig 80-tall. Marie og Tord Jonsson har flyttet til Skien. På en middelalderutstilling ser han et maleri av en navnebror, Tord Sigurdsson, sverddreng på Bratsberg gård. Hvorfor kjenner han en slik intens dragning mot den unge krigeren? Og hvorfor slipper ikke opplevelsen taket i ham?

Da han seinere kommer over Snorre Sturlassons kongesagaer, rives han med av beretningen om den mektige Gregorius Dagsson, lendmann på gården i 1100-tallets Skida. Skikkelser fra denne perioden blir levendegjort, og gammel og ny tid veves stadig tettere sammen.

Ufredsår preger Norge, og striden raser om kongemakten mellom halvbrødrene Øystein, Inge Krokrygg og Sigurd Munn. Tord Jonssons fantasier omkring middelalderen synes med ett å bli til virkelighet. Han ser Skida slik byen en gang var, og blir med Gregorius’ menn på seilasen vestover til Bjørgvin der et avgjørende slag venter.

Er han selv krigeren på bildet – Sverddrengen? Unggutten som dras mellom trelljenta Huld og den fribårne stormannsdatteren, Ulvhild.

Er vi overlatt tilfeldigheter og en usikker skjebne? Bærer vi i oss en unik identitet uavhengig av tid og sted? Og, hvilke rammer for livsutfoldelse gis det i to så ulike epoker?

Sverddrengen er første bind i trilogien om Tord.

Skriver trilogi om Gregorius Dagsson

I 1978 flyttet Tor Bertel Løvgren inn i Gregorius Dagssonsgate. Nå legger han siste hånd på en trilogi om den mektige mannen.

18.05.2015 kl 04:00

Skien burde spille mer på lokale notabiliteter fra middelalderen og ikke satse alt på Henrik Ibsen, mener Løvgren (66).

Gregorius Dagsson, faren Dag Eilivsson og søsteren Baugeid levde på 1100-tallet, nærmere bestemt i borgerkrigstiden. Norge hadde tre konger i denne perioden og Gregorius tjente en av dem, Inge Krokrygg.

Faren Dag Eilivsson er den første i slekta som omtales i Snorres kongesagaer og sønnen Gregorius enda mer, noe som tilsier at han var svært innflytelsesrik.

Industri og kunst

Han ble interessert i stormennene fra Bratsberg gård da han flyttet inn i «gata til Gregorius».Løvgren, som er bioingeniør og cand.mag. i realfag, flyttet til Skien og jobb på Borgestadklinikken i 1978. I 20 år arbeidet han ved Borealis, senere Norner.

– Med ett bein i industrien og det andre i kunsten følte jeg meg litt schizofren. Kunstnersjelen var dominerende, så jeg var veldig klar for å bli pensjonist, sierdikteren, forfatteren, maleren, illustratøren og sangeren.

Faren Dag Eilivsson er den første i slekta som omtales i Snorres kongesagaer og sønnen Gregorius enda mer, noe som tilsier at han var svært innflytelsesrik.
Industri og kunst

Han ble interessert i stormennene fra Bratsberg gård da han flyttet inn i «gata til Gregorius». Løvgren, som er bioingeniør og cand.mag. i realfag, flyttet til Skien og jobb på Borgestadklinikken i 1978. I 20 år arbeidet han ved Borealis, senere Norner.

– Med ett bein i industrien og det andre i kunsten følte jeg meg litt schizofren. Kunstnersjelen var dominerende, så jeg var veldig klar for å bli pensjonist, sierdikteren, forfatteren, maleren, illustratøren og sangeren.

Inspirert av bestefar

Han begynte å skrive og tegne som ung gutt. Bestefaren Johan Filip Løvgren var romanforfatter.

– Han skrev forkynnende romaner og var mest kjent i kirkelige miljø. Jeg var ofte på besøk i skrivekammeret hans og fikk låne skrivemaskinen. Besøkene betød mye for meg.

Løvgrens poetiske åre resulterte i en diktsamling som ble antatt på Luther ved første forsøk. Senere har det blitt flere utgivelser innenfor et bredt spekter av uttrykksformer, det meste på eget forlag. To CD-er med egne sanger har han også laget – den siste sammen med kona og døtrene. Nå tar skrivingen mest tid.

– Hva inspirerer deg? – Små setninger, assosiasjoner eller ord som jeg fanger opp. Naturen. Selvopplevde ting. Jeg skriver for meg selv først og fremst, men er glad kona oppmuntrer meg til å gå det utgitt.

To blad Tord

Tilbake til middelalderen og trilogien. Det er antatt at Dag Eilivsson var med Sigurd Jorsalfare til Jerusalem. Vel hjemme bygde han kirken på Kapitelberget og klosteret på Gimsøy, der datteren Baugeid ble abbedisse.

I trilogien spinnes historien rundt to blad Tord. Den ene er Dag Eilivssons fremste bueskytter. Den andre lever i vår egen tid, bor i Gregorius Dagssonsgate og er mer enn vanlig historieinteressert. De to historiene flettes i hverandre på fiffig vis.

Seks år har Tor Bertel Løvgren brukt på bokserien, men anser seg ennå ikke helt ferdig. I løpet av det nærmeste året regner han imidlertid med å presentere verket i mer enn det ene prøveeksemplaret som foreligger til nå.

– Tema i bøkene er flere: Hvordan finne mening i livet i krigstid? Hvordan artet brytningstiden mellom konge og kirke seg? Hvordan vokste Skien og lendmannsveldet i Norge fram? Lokalhistoriker Thor W. Gundersen har gitt god hjelp underveis.